Radon er en usynlig og luktfri gass som dannes kontinuerlig i jorda. Utendørs vil radonnivåene normalt være lave og helsefaren oppstår først når gassen trekker inn bygninger (boliger ol.) uten tilstrekkelig ventilasjon.
Hvordan dannes radon?
Naturlige radioaktive stoffer som uran, finnes i varierende konsentrasjoner i berggrunn og jordsmonn. Når uran henfaller, dannes nye radioaktive stoffer, deriblant radium og radon. Radon er en edelgass og har liten evne til å binde seg til faste stoffer. Det fører til at radon lett unnslipper materialer og frigjøres uu i luften.
Kilder
Byggegrunnen er den klart viktigste kilden til forhøyde radonkonsentrasjoner i bygninger. Radon dannes naturlig i berggrunnen og siver inn med jordlufta gjennom sprekker og utettheter mellom byggegrunnen og bygningen. Husholdningsvann fra borebrønner i fast fjell kan inneholde høye konsentrasjoner av radon, og ved bruk av vannet til dusj, oppvaskmaskin og lignende vil radon frigjøres til inneluften. Bruk av stein som byggemateriale kan bidra til radon i inneluft, men i Norge er dette sjelden en viktig kilde. Tilkjørte masser, pukk og grus i byggegrunnen kan likevel bidra til problemer med radon i områder som ellers er lite utsatt.
Hvorfor er det høye radonkonsentrasjoner i Norge?
Viktige faktorer som påvirker radonkonsentrasjonene i inneluft er byggets konstruksjon og tetthet mot byggegrunnen, ventilasjon, geologiske forhold, og klima. Oppvarming av bygninger i vinterhalvåret fører til at varm luft stiger opp og at et undertrykk dannes i de laveste etasjene. I en bygning som ikke er tett mot grunnen, og der det er trykkforskjell mellom jordlufta i byggegrunnen og inneluften, vil den radonholdige jordlufta kunne strømme inn og gi forhøyede konsentrasjoner i inneluften. Områder med løsmasser og berggrunn som inneholder radiumrike bergarter som for eksempel alunskifer, granitter og pegmatitter vil kunne føre til svært høye radonnivåer innendørs.
Måleenhet
Radonkonsentrasjon i luft benevnes med enheten becquerel per kubikkmeter luft (Bq/m3), og i vann med becquerel per liter vann (Bq/l, eventuelt kBq/m3).
Becquerel
Radioaktive stoffer er ikke stabile, og vil sende ut energi i form av stråling samtidig som nye stoffer dannes. Denne prosessen kalles radioaktivt henfall eller nedbryting og kan ikke stoppes eller påvirkes. Én becquerel (Bq) er definert som ett henfall per sekund.
Anbefalte grenseverdier for radon
Alle bygninger bør ha så lave radonnivåer som mulig og innenfor anbefalte grenseverdier:
- Tiltaksgrense på 100 Bq/m3
- Så lave nivåer som mulig – tiltak kan også være aktuelt under tiltaksgrensen
- Maksimumsgrenseverdi på 200 Bq/m3
Alle bygninger bør radonmåles regelmessig og alltid etter ombygninger.
Radonmålinger bør utføres som langtidsmålinger i vinterhalvåret. Radonreduserende tiltak i eksisterende bygninger bør være årsaksspesifikke, rettet mot identifiserte radonkilder og søke å oppnå så lave radonnivåer som mulig. For nybygg stiller byggteknisk forskrift krav til forebyggende radontiltak og grenseverdier.
Tiltaksgrense på 100 Bq/m3
Begrepet tiltaksgrense defineres som den grenseverdi hvor Strålevernet anbefaler at tiltak alltid iverksettes. Dersom årsmiddelverdien fra radonmålinger avdekker høyere nivåer enn tiltaksgrensen, anbefaler Strålevernet at effektive radonreduserende tiltak iverksettes så snart som mulig for å senke radonnivåene. Tiltak bør utføres etter gitte standarder. Det anbefales også at radonmålinger gjentas etter at tiltak er iverksatt, for å påse at effekten av tiltak er tilstrekkelig.
Så lave nivåer som mulig – tiltak også aktuelt under tiltaksgrensen
Begrepet tiltaksgrense definerer ikke en grenseverdi hvor man kan konkludere at radonnivåer under grensen er ”trygge” nivåer der tiltak ikke anbefales eller ikke har noen hensikt. Dersom målinger avdekker radonnivåer som ligger under tiltaksgrensen, men hvor det anses som mulig å oppnå en vesentlig reduksjon av nivåene gjennom gitte tiltak, bør slike tiltak iverksettes. Dette vil bidra til at radonnivåer blir så lave som mulig, i tråd med Strålevernets fremste anbefaling for radon.
Maksimumsgrenseverdi på 200 Bq/m3
Begrepet maksimumsgrense defineres som den grenseverdi som Strålevernet vurderer at alle oppholdsrom i alle bygninger bør tilfredsstille. Dersom radonmålinger avdekker årsmiddelverdier høyere enn maksimumsgrensen, anbefales det at (om nødvendig gjentatte) radonreduserende tiltak iverksettes, med påfølgende radonmålinger, helt inntil radonkonsentrasjonene er så lave som praktisk mulig og under maksimumsgrensen.
Forskjell på tiltaksgrense og maksimumsgrense
I bygninger med oppholdsrom hvor radonnivåer ligger mellom 100 og 200 Bq/m3 anbefaler Strålevernet at effektive radontiltak iverksettes. Dersom sluttverdien etter tiltak fremdeles ligger over 100 Bq/m3 (og under 200 Bq/m3), men ansees som så lav som mulig for den gitte bygningen, kan resultatet anses som tilfredsstillende for det tilfellet.
I bygninger med oppholdsrom med radonnivåer over 200 Bq/m3 anbefaler Strålevernet derimot at tiltak iverksettes helt inntil verdiene er så lave som mulig og under maksimumsgrensen. Dersom ett tiltak ikke gir et lavt nok resultat, bør ytterligere tiltak iverksettes, inntil alle oppholdsrom er under maksimumsgrensen. Maksimumsgrensen angir det nivået som Strålevernet vurderer at alle oppholdsrom i alle bygninger bør tilfredsstille for å sikre at individuell risiko fra radoneksponering kan anses som forsvarlig.
Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer nivået hvor det sterkt anbefales å utføre tiltak til 100 Bq/m3. WHO påpeker at i lys av de nyeste vitenskaplige data på helseeffekter fra radoneksponering i inneluft kan en grenseverdi på 100 Bq/m3 forsvares fra et folkehelseperspektiv, da en effektiv reduksjon i radonassosierte helseskader i befolkningen fra dette kan forventes. Dette er i tråd med de vurderingene som Strålevernet har gjort.
Kilde: Statens strålevern.